Mammas kamp om kreften..

Det har vært en tung tid,med masse undersøkelser/opphold på sykehus..

Kreften ble oppdaget i fjor,hun fikk noen kuler på halsen.

Som vi i første omgang trodde var fettklumper.

Med flere stikk prøver og hals/svelg prøver fant de ut hun hadde fått kreft..

Det var fryktelig trist,men håpet var stort hos henne..

Jeg sa alltid til henne sammen er vi sterkere,sterkere enn sterkest,dette skal vi klare.

Etter 35 strålebehandlinger på 7 uker..skulle hun i utgangspunktet bli friskmeldt..

Det gikk ikke lange tiden under 2 mnd før ryggen ble vond,hun har hatt problemer med dette, før bare ikke i så stor grad som det nå hadde oppstått.

Hun ble satt på smertestillende,uten at det hjalp henne ...i en uke nesten gråt hun seg i søvn..det var tøft og stå maktesløs på siden, og se henne lide..
og sykepleierene kunne ikke hjelpe henne..så de kom og gikk til en gråtende mor...

Til slutt,krevde vi en full undersøkelse av hennes ryggsmerter, jeg kjørte henne ned til rønkensenteret i byen.

Der så jeg nedre del var stygg..husker du jeg skrev om dette tidligere i et blogginnlegg ??

( Den gang jeg fikk tittelen sykepleier av min mor ;)

Etter at disse bildene var sett på av spesialister,fikk vi tilbake melding om at kreften hadde spred seg,og nye strålebehandlinger måtte hun igjennom.
Ryggen ble stålet 12 ganger..

Jeg har stått ved hennes side hele veien,med legebesøker,stråling og besøker. Har prøvd og motivere henne så godt jeg kunne,tatt henne ut når hun har vært frisk nok til det..og prøvd og nytet livet på en så naturlig måte det har latt seg gjøre.

Hun har vært hjemme i sitt hjem,store deler av denne tiden...

Men siste gang hun ble sendt hjem,var det ikke lenger mulig og få det til..
Min eldste bror Rune og meg prøvde så godt vi kunne...selv med hjemmesykepleiens hjelp var det ikke mulig å få dekket hennes behov,for tilsyn og smertelindrende...

Vi måtte gi opp håpet på at dette skulle funke,det var en trist og tung avgjørelse.
Og Mamma tok det veldig tungt,hun gråt mange tårer...ja også meg..

Det første døgnet,kjempet hun hardt om og bli sittende i sengen...det var ikke mulig og få henne til og slappe av...utmattelsen hadde nok kommet på natten,hun klappet sammen som en fluktstol,med hodet mellom sine bein..og hendene klamret fast til sengen.

Jeg kom tidlig denne morgenen,og ba om og stelle henne selv..Hun var lettet over at jeg tok meg av henne hele tide.hun hadde vondt i hele sin kropp,og det tok hele tre timer og få stelt henne....sliter litt med den innstillingen at ingen klarete stelle henne bedre enn meg.
Og mamma gir uttrukk for og føle det samme,Renate ordner dette..bare gå sa hun til sine pleiere.

Hun hadde det vondt,og holdt tårene tilbake så godt hun kunne...
Det var fælt og se henne slik,jeg ble enig med henne om og spørre etter mere medisiner for og lindre henne..
Jeg holdt henne i hånden til hun sovnet...

Det gikk greit,med mine egne føleser nå...det var godt og se henne slappe av,uten og kjempe så inntenst...

Fikk lagt henne i liggestilling,det er lenge siden.

På kvelds besøket var det ikke mye kontakt og så..et hest ord- glad i deg..
Hun var fryktelig tørr i sin munn...det var skorper på munn og tunge.
Og jeg gikk på avdelingen for og få noe til og fukte munnen med....det eneste de hadde var slike pinner med skumgummi på...til og dyppe i vann.

Gjorde et forsøk på og fukte munnen,men siden hun sov med åpen munn..så ble det fort tørt.
Så da satt jeg på pleiehjemmet,og ringte legevakten om råd...følte meg passe dum da jeg forklarte hun var innlagt (OG i følge helsevesenet i beste hender)

Men det kom noe godt ut av den telefonen likevel,fikk en gel som hadde langvarig fuktende effekt til slike tilfeller ;);)

Jeg kjørte straks ned på apoteket og hentet en tube med gel...
Den hadde god virkning.

Senere etter jeg hadde kommet meg hjem,kom rastløsheten og uviten om hvordan hun hadde det...og verre ble det da jeg skulle legge meg,til slutt måtte jeg bare ringe nattevakten og høre...

-Hallo....det er nattevakten ...sa en kjent stemme.
- Er det Kari sier jeg ?? ( En gammel kollega av meg,som jeg jobbet samme skift med..)
- Ja,det er ho Kari,er det Renate..??

Det var som en engels stemme,i telefonen...Jeg følte meg trygg,vi skravlet og minret litt om gamle dager og husker nesten ikke jeg la på telefonen før søvnen tok meg av gårde...

Dagen etter stod jeg opp og følte meg som ny...det var godt.
Jeg tuslet opp til mamma for og ta morgenstellet igjen...hun var lengre vekke..og mange ord var uforstålig..men hennes hender søkte trøst i mine...jeg forstod at jeg ennå var viktig i hennes daglige stell,uten og få så mye svar snakket jeg høyt om mine tanker. Og bekreftet at jeg var der helt til hun sovnet på ny...

Det var er jeg innså hvor viktig det ville bli for meg og vare der for henne...

Neste dag fant jeg ut at tiden var snart inne etter morgenstellet...og at jeg ikke trengte tenke på og reise hjem...Jeg var hos henne hele dagen og natten...
Det var som om hele familien i under bevistheten tenkte samme tanke,det var nye besøk. Og Anne hennes svigerinne kom på natten,for og være der for henne og meg noen timer...
Anne var så god og ha...en klok mann sa en gang at jeg ville få et stort behov for henne en gang,forstod det ikke da...men...jeg kjente at den tiden var her nå...

Timene ble til mange timer,og natten gikk fort i gode samtaler og behagelig musikk.
Timene gikk i berg og dalbaner fra latter til alvor...fra lettet til trist.

Vi kjente på følesen at det skulle bli godt og sleppe henne fri,samtidig som om det var trist og måtte gi slipp..på det kjente og kjære vi hadde... 

Vi så hun gjorde sin siste tapre innsats i denne verden...og at den forlatte kroppen fant fred kl 06.15.. Søndag 13.03-11
det var som om den tyngste sorgen forsvant med henne...
Og at trøsten lå i freden...

Meg og Anne vasket henne  sammen med nattevakten...fant fram hennes fav klær,og ull tøfler..
Det var Anne som kom på at det kanskje kunne være en fin måte og ta sitt siste farvel med henne...
Og det var det....jeg kjente på Annes kloke valg,og fant en slags indre fred i stellet..hvor minner fikk flyte fritt i mitt sinn...

Hvil i fred kjære mor,ditt minne i våre hjerter bor....


( Dette innlegget ble skrevet over 5 dager.....
da jeg startet ... ante jeg lite om at punktumet kom for og bli....)

Farvel kjære mamma...