Falling down is part of LIFE - getting back up is LIVING ♥

Hei der mine søte venner ;)

Tusen takk for så mange flotte ord og god støtte ♥ ♥

Hadde tenkt meg en runde rundt og legge igjen en takk hos dere alle ;)

 

♥ ♥

 

Tanken ble bare med tanken....  men dere er ikke glemt ;)

Jeg var så rørt av alle de flotte tankene som ble sendt sist innlegg,og i tøffe tider har jeg tenkt over hva dere har sakt,og funnet styrke i det ;)

 

 

Ja.... for en tøff tid går jeg igjennom nå.

Mamma ble sendt hjem fra lindrende team,og hennes matlyst ble ille dårlig..

Hun gikk ned 4 kg på en uke,og vi så oss nødt for og søke et kortidsopphold for henne.

Hun misstrives veldig,og det er hardt og si - du burde være her en uke,for og få opp matlysten.

Hun svarer jeg hadde bare uflaxs hjemme da jeg kastet opp maten,og at ingenting smakte.

Jeg lover og gjøre et tappert forsøk hjemme igjen,om dere bare får meg ut her fra.

 

Jeg har brukt helgen til og høre klangen i ordene hennes,de henger igjen som ekko.

Og hverdag jeg setter meg i bilen for og besøke henne,sitter det en klump i halsen,jeg vet hun misstrives,likevel lyser hun opp som solen når vi kommer inn dørene.

 

Så har jeg måtte gå i meg selv litt,tenkt hva er det som gjør det så tungt for henne og min bror når hun er hjemme i sitt eget hjem???

(Dere husker kanskje at min bror bodde hjemme hos henne)

 

Fakta er at når hun kommer hjem senker jeg skuldrene,hun bor i en omsorgsbolig midt i byen.

Hvor hjemmesykepleien ordner de mese ting,og min bror er jo rundt henne nesten alltid.

 

Og da blir de daglige besøkene bare 3-4 ganger uken.

Så jeg må nok overtale min bror til og se situasjonen fra hennes synspunkt,og love og stille opp på hjemmebane daglig i tillegg,slik at han ikke føler hoved annsvaret så hardt.

Når han selv er så dårlig i formen sin.

 

Han er så oppgitt over hjemmesykepleien som surrer med medisineringer og daglige gjøremål.

Vikarer og holde oversikt på dusj,vaskedager og div små ting som følger med i det daglige.

 

Han føler at de ikke holder seg oppdatert,ang sykdomsbildet rundt vår mor.

Det har jeg også kjent på kroppen,at jeg føler det er mange som kommer inn dørene der som ikke helt er inf. over rutiner og sykdom.

 

Det er jo ganske tragiskt..

Når en sitter og betaler i dyre dommer over hjelp som blir til surr :(

Og til belastning,ikke minst.

 

Selv har jeg masse på hjemmefront ang det ene barnet vårt.

Har sett at det alltid har vært noe spes. fra tidlig stadie i barnelivet,og søkt hjelp hos helsesøster,pedagoger,familie kontorer år etter år (fra to årsalderen til barnet) uten at de så alvoret i det.

 

For to år siden forandret bildet seg hos fagfolk,og det ble satt inn et kriseteam rundt barnet.

Og i to år har de jobbet med utdredning,uten og komme noen veier..Tragiskt og tungt for oss foreldre,ikke minst for vårt barn ;(

 

 

Vi står i stampe..

Og når jeg tenker nøye etter så har teamet jobbet mest rundt problemet,roten til problemene står uløste.

Og det tar enormt på kreftene mine og familien i det hele.

Det er nesten slitsomt og motta hjelp av fagfolk,for de klekker ut de mest utroligste løsninger.

 

Mange ganger kan det bare være ødeleggende,.......så jeg sitter og tenker tanker rundt alt om dagen... ja prøver og finne tanker jeg ikke har tenkt før.....Hvis det gav noen mening hos dere ;)

 

Jeg har lenge håpet,og trodd at vi skulle finne roten til problemet...aller helst helbrede problemet....men lette hadde vært mere en nok.

Fakta er at det går den gale veien,litt som det ordtaket- Jo mere kokker ,desto mere søl... opplevelsen sitter jeg  igjen med..

 

Og at ting tar tid...

Kriseteam,hva er det ???

Er ikke det for haste saker ???

 

Sitter igjen og føler at våre føleser er bare en dråpe i det store hav..

 

Og at vår sak er en liten lapp i det store arkiv...

Rettigheter er vanskelige og oppfylle,og ting tar tid  ..... det er et faktum.

Jeg logget meg inn på facebook første nyttårsdag..og mange hadde overskriften

Ett nyttår,og nye muligheter...vi starter med blanke ark.

Inn i det nye året tar jeg med med mange kamper,mange tanker,og har viktige avgjørelser og ta.

Mine ark er ikke blanke men full skrevet...

Føler at jeg stå alene om kampen i den store verden..

Likevel har jeg en følese at kampenene blir til seier ;)

Det avgjørende er hvordan en griper kampen,så nå tenker jeg tanker jeg ikke har tenkt før ;)
Og skal legge tvilen til side,jeg vet best for mitt barn.

Media !!

Kan hjelpe og få fart på saken.
( Det er alt for mange som står i køen,og venter på hjelp...)

Er jeg tøff nok !!

Vi for se ;)

Kanskje det løser seg uten ...media... men jeg skal nå mitt mål,koste hva det koste vil.

Rettigheter er vår rett ;)

Husker dere bildet jeg malte ???

Den handler om kampen vi kjemper...

Bildet er hardt,men i mitt liv den nakne sannhet..

 

Mine dypeste føleser er presenter der..

Har det hengende i stuen,og for oss er det et godt bilde.

Som stråler av kjærlighet i det urettferdige liv...

En tankevekker som forteller at livet er verdt og kjempe.

Falling down is part of LIFE - getting back up is LIVING..

eller en annen strofe jeg holder fast ved er..

Reisen i live er viktigere en målet.

Målet vil du alltid nå,men hvordan du kommer deg i mål er viktigst.

Og i min ryggsekk bærer jeg alltid ;)

Kan du glede deg over lite..

Har du mye og være glad for ;)

Livet handler ikke om og holde ut stormen,men og lære seg og danse i regnet ;)

Vel vel det var litt nytt på min front,kanskje ikke av de lyseste livstegn.... men...
 en hverdag uten silkehansker.

Hoved grunnen til innlegget var og gi dere en STOR klem og si takk ;)

For at dere er her hos meg ;)

Selv om bloggen ikke oppdateres som den burde ;)

 Sitter igjen med et litt lettere hjerte og

ønsker dere en god start på ny uke...

Mange klemmer fra meg ;)

Vil dele et dikt med dere,skrevet av Charls Duley Warner.

En av de fineste belønninger livet har og by på,er at ingen kan gjøre alvorlige forsøk på å hjelpe andre uten og hjelpe seg selv.

Så mine handlinger i livet,hjelper også meg til og bli et bedre menneske ;)

Og det er en god tanke ;)